Med stø hånd heller han kaffe, nikker til stamgjester og fanger blikk før noen rekker å be om påfyll. Inge er servitør på Brasserie France i Oslo. Rutinen sitter, men det føles aldri rutinepreget.
– Jeg angrer ikke et sekund på yrkesvalget, sier han med et glimt i øyet.
Egentlig ville han bli kokk, men han kom ikke inn på kokkeskolen.
– Takk Gud for det, utbryter han og ler. Det viste seg at det var i vertskapsrollen jeg hørte hjemme.
Burde hatt dobbel lønn
For Inge er restaurantgulvet en scene, og hver kveld er en ny forestilling:
– Det er som å være med i en direktesending som aldri tar pause. Timing, tilstedeværelse, problemløsning – alt skjer i øyeblikket.
Han smiler, men legger til at jobben krever mer enn mange tror:
– Jeg pleier å spøke med at vi burde hatt dobbel lønn. Vi må kunne mat og vin, geografi, språk og psykologi. Og sosial intelligens. Du må kunne lese mennesker.
Når yngre kollegaer møter motstand, trår han til:
– Det hender jeg må gå bort og be gjester roe seg når de er nedlatende mot unge servitører. Erfaring gir trygghet.
Lærevillig etter tretti år
Etter over tre tiår i bransjen gleder han seg fortsatt til å gå på jobb. Han liker kvelder, tempoet og det uforutsigbare.
– Jeg vet aldri hva dagen bringer. Jeg jobber med folk i alle aldre, og det gir meg energi. Et kontor med navnet mitt på døra og fast arbeidstid fra åtte til fire har aldri vært min drøm.
I dag er han en nøkkelperson i teamet, men også en lærevillig kollega:
– Jeg lærer mye av de unge. De stiller spørsmål, og da må jeg være skjerpet og oppdatert. Jeg må tilpasse meg, og det liker jeg.
For Inge handler det å være senior om å bidra – ikke å stå stille.
Og gjestene er like ulike som kollegene:
– Du kan ikke gi alle samme type service. Franskmenn er vant med å spise ute – til og med barna deres sitter pent. Italienere liker ikke mas. Du må være menneskekjenner. Og du må like folk.
– Man går og trasker til man stuper
Inge er et levende bevis på at reiselivet ikke bare er for de unge – det er en karriere å bli og vokse i.
– Mat og drikke er fredsbevarende. Det er restaurantopplevelsene folk husker fra reisene sine. Og det er fortsatt gøy. Da trenger jeg ikke mer.
I mange europeiske land er restaurantyrket forbundet med yrkesstolthet og langsiktighet. Man går og trasker til man stuper, sier Inge med et smil. – I Norge henger vi etter. Det er på tide å snu det.
Han vet at mange henger seg opp i arbeidstid og lønn, men for ham handler det om noe helt annet.
– Jeg møter folk fra hele verden, hver eneste dag. Det er aldri det samme. Du må følge med i utviklingen – det er ikke et statisk yrke. Og jeg gleder meg fortsatt til å gå på jobb hver, eneste dag, avslutter han.
