Klimaregnskap for den norske reiselivsbransjen

Samlede CO₂-utslipp fra norsk reiseliv er 3,6 millioner tonn. Til sammenlikning er dette lavere enn utslipp fra norsk jordbruk (4,4), oljeindustrien (14,6), industri (12,1) eller privatbiler (4,7).

Samlede CO₂-utslipp fra norsk reiseliv er summert til 3,6 millioner tonn CO₂ i 2018.  Dette er en vekst på 31,4 prosent siden 2012. Flyreiser står for 1895 tusen tonn, cruiseskip for 558 tusen tonn, passasjerskip (fratrukket cargo) for 483 tusen tonn og bilreiser og campingbil bidrar med 439 tusen tonn. CO₂-utslipp fra overnatting og bevertning står for 110 tusen tonn og utgjør tre prosent av samlede utslipp fra reiseliv

Rapporten viser at svenske turister er de som slipper ut minst CO2 under sine ferier i Norge. I den andre enden av spekteret  finner vi cruiseturister, som slipper ut mest. Det er sveitsiske turister som bruker mest under sitt opphold i Norge, både fordi de er her lenge og fordi de har et høyt dagsforbruk.

Vil du vite mer? Last ned den komplette rapporten og les mer om den norske reiselivsbransjens klimaregnskap her.

Reiselivets klimarapport er resultatet av et oppdrag NHO Reiseliv gav analysebyrået Stakeholder i 2019. Oppdraget var i to deler:

1. Kartlegge utslipp knyttet til norsk reiseliv
2. Å se CO₂-utslipp i forhold til det beløpet turisten bruker i Norge i løpet av oppholdet.

ICAOs Carbon Emission Calculator

Beregningene av CO²-utslipp i rapporten bygger beregningene av CO²-utslipp fra den anerkjente klimakalkulatoren ICAOs Carbon Emission Calculator. ICAO er FNs organisasjon for sivil luftfart, og norske og europeiske myndigheter jobber nært opp til ICAO.

Det er ICAO som utarbeider miljø- og sikkerhetsstandarder for fly som Norge og EU tar inn i sitt regelverk. I 2010 bestemte EU og EFTA at de skulle jobbe gjennom ICAO for å forbedre energieffektiviteten til luftfarten med 2 % årlig, og EU bruker deres utslippsdatabase. Det norske samferdselsdepartementet hadde hovedansvaret for området miljø på ICAOs generalforsamling i 2016.

Fordelen med denne kalkulatoren er at den skiller ut reisendes andel av utslippet fra flyfrakt. Den lar seg bruke over hele verden, og den baserer seg på gjennomsnittet av alle fly som flyr på strekningene. Den er derfor svært godt egnet til å gjøre helhetlige kartlegginger av CO2-utslippet fra turisme.

Hvorfor bare telle én vei?

1. For kartlegging av utslipp til et område eller et avgrenset konsept uten en bestemt beslutningstaker (Norge eller «norsk reiseliv») er det rimelig å bruke de prinsipper som følger av det internasjonale samarbeidet: Å rapportere fullt ut for det utslippet som følger av utslipp i eget område og én vei på internasjonal transport (egentlig kun knyttet til sjøfart og luftfart, siden landtransport alltid skjer på et nasjonalt område).
   
   Dette prinsippet hindrer dobbelttelling og fordeler ansvaret mellom land eller et avgrenset konsept (norsk reiseliv vs svensk reiseliv etc). Det er åpenbart urimelig at alt CO₂-utslipp som oppstår i flytrafikken mellom Norge og Sverige skal legges til det norske regnskapet. Det samme gjelder selvsagt for flytrafikken mellom Norge og ethvert annet land.
   
   
2. Når man skal vise forholdet mellom to størrelser er det viktig å vite hvilken avgrensning det er i tallet over og under streken. Hvis man ser på utslipp per forbrukt krone er det viktig at begge deler forholder seg til omtrent samme avgrensing.

Avgrensingen av inntekt er det som forbrukes i Norge. Da er det naturlig å også avgrense CO₂-utslippet i henhold til hvordan det rapporteres fra norske myndigheter. Norge har bare en forpliktelse i forhold til CO₂-utslipp på norsk territorium, men rapporterer til FN (UNFCCC) for utslipp luftfart én vei. Dvs man måler bunkers fylt på tanken i Norge og regner det om til klimagassutslipp. Se National inventory report for 2018 side 179

Ergo bør klimagassutslippet defineres som utslipp fra reise én vei, samt det utslippet som oppstår mens turisten er i Norge.

Vet å gjøre det på denne måten kan man utvikle nøkkeltall som kan beskrive dette forholdet i ulike land. Det kan for eksempel være interessant å sammenligne de nordiske landene mht hvem som har lavest utslipp i forhold til generert inntekter fra turismen.

En slik ratio er i tråd med bærekraftstrategien for norsk reiseliv, der det i visjonen heter: «Reiselivet skal rette sin markedsføring inn mot utvalgte målgrupper ut fra prinsippet «High yield – low impact», dvs. høy avkastning og lav miljøpåvirkning.»

Når bør man telle to veier?

Hvis man skal vurdere å ta en reise til Kina og er opptatt av sitt eget klimaavtrykk, bør man gå inn på den aktuelle reiseplanen og kalkulere utslippet på denne reisen begge veier (valg av fly, reiserute og om man flyr økonomi eller business).

Hvis man er opptatt av hva en typisk kinesisk turist slipper ut på en reise til Norge, må man vite reiseruten, hvordan han/hun flyr, og i hvilke land han eller hun oppholder seg i løpet av reisen. Hvis man vil forenkle dette, kan man bruke modellen fra Stakeholders rapport, men telle reisen begge veier. Da har man et forenklet uttrykk for CO₂-slippet knyttet til en kinesisk turist.

Men hvis oppgaven er å se på inntekten som genereres i Norge i forhold til CO₂-utslippet til denne turisten vil man få en feil avgrensing av CO₂-utslippet i forhold til avgrensningen av inntekten. En kinesisk turist vil sannsynligvis ha besøkt flere land og lagt igjen mer penger som følge av sitt klimautslipp enn det han eller hun gjør i Norge.

Det er selvsagt likevel fullt mulig å lage brøken slik at det er ulik avgrensing i telleren og nevneren, så lenge man vet at det er det man ønsker å gjøre.

Hvis poenget er å føre en reiselivspolitikk som skaper lavest mulig CO₂-utslipp er det ingen vits i å se det i forhold til inntekten. Da skal man kun fokusere på utslipp, og da er det likegyldig om man teller én eller to veier, siden turistgruppene uansett skal sorteres etter størrelsen på utslippet.

Les også:

• NHO Reiselivs tall er presise (ekstern lenke til iTromsø.no)
• Rapporten fra NHO Reiseliv er et godt utgangspunkt for videre utslippskutt (ekstern lenke til forskersonen.no) 

Siden 2012 har sysselsettingen innenfor servering- og overnattingsbransjen økt med 33 prosent, mens utslipp av

CO₂ har falt med 13 prosent.

 Vil du vite mer? Last ned den komplette rapporten og les mer om den norske reiselivsbransjens klimaregnskap her.

Fly står for 53 prosent av samlet CO2-utslipp, cruise står for 16 prosent, passasjerskip står for 13 prosent og bil/camping står for 12 prosent.

Det er imidlertid luftfart som har hatt den beste utviklingen; utslippene per passasjerkilometer er mer enn halvert siden 2001. I tillegg var det svært viktig for bransjen at den ble inkludert i EUs kvotehandel.

77 prosent av CO2-utslippet fra norsk luftfart i og ut av Norge i 2018 er regulert av EUs kvotehandel, som i praksis betyr at en ekstra flyreise i EØS-området ikke vil gi økte CO2-utslipp. EUs kvotehandel sikrer at summen av utslipp fra industri og luftfart vil falle med 43 prosent frem til 2030. Fra 2021 vil ICAOs CORSEA omfatte utslipp også utenfor EØS.

• Vil du vite mer? Last ned den komplette rapporten og les mer om den norske reiselivsbransjens klimaregnskap her.

Sjøfart er den sektoren som slipper ut mest CO2 per passasjerkilometer og som har hatt den dårligste utviklingen. Det skyldes en økning i antall cruiseskip til norske havner med tilhørende CO2-utslipp. CO2-utslipp fra cruiseskip er vesentlig større enn utslipp fra utlendingers reiser med fly til og i Norge.

Vil du vite mer? Last ned den komplette rapporten og les mer om den norske reiselivsbransjens klimaregnskap her.

Klimarapporten gir en oversikt over klimagassutslipp knyttet til ulike utenlandske turistgrupper, og setter utslippene opp mot det forbruket som genereres i Norge.

Rapporten viser at svenske turister er de som slipper ut minst CO2 under sine ferier i Norge. I den andre enden av spekteret  finner vi cruiseturister, som slipper ut mest. Det er sveitsiske turister som bruker mest under sitt opphold i Norge, både fordi de er her lenge og fordi de har et høyt dagsforbruk.

Sveitserne er «drømmeturister» målt i gram CO2-utslipp per krone forbrukt under oppholdet, sammen med de andre tysktalende ferierende i Norge.

Cruise-turister legger igjen minst penger på land og slipper ut mest CO2, og kommer dermed ut som den minst fordelaktige turistgruppen, hvis vi vurderer klimaavtrykk i forhold til verdiskapning i Norge. Spesielt høyt er utslippet fra cruiseturister som kommer fra andre kontinenter.

Vil du gå mer i dybden? Last ned den komplette rapporten her.

Det er nå direkteflyvninger mellom Beijing og Oslo, noe som reduserer CO2-avtrykket betydelig, slik at avtrykket er på 345 kilo CO2 per opphold for gjennomsnittsturisten fra Kina. Det er med andre ord ikke avskrekkende stor «klimaforskjell» på en kinesisk og en spansk turist (267 kilo CO2).

Når vi ser på cruise blir det noe helt annet. Her er utslippene i snitt 659 kilo per passasjer, og hvis passasjeren kommer fra et annet kontinent, øker avtrykket med flyreisen over til Europa. For en cruiseturist fra Australia blir avtrykket på 1452 kilo per passasjer.

Vil du gå mer i dybden? Last ned den komplette rapporten her

Forbruk per reisende består av to faktorer, dagsforbruk og antall døgn i Norge. Den gruppen som legger igjen mest penger per opphold er sveitserne, som bruker 1810 kroner i døgnet og er her 16,8 dager i gjennomsnitt, i alt 30 463 kroner. På de neste plassene følger Canada og Østerrike. Cruisepassasjerer ligger helt sist, med et forbruk i land på 650 kroner per døgn.

Vil du vite mer? Last ned den komplette rapporten her

Bærekraftig reiseliv står på agendaene i mange kommuner.  Vi i NHO Reiseliv står klare til møter og dialog med nåværende og fremtidige politikere over hele landet, og oppmuntrer våre medlemsbedrifter til å møte kommunepolitikere og gjøre dem kjent med verdien av reiselivet og hvordan vi som bransje jobber for å bli mere klimavennlig.

Vi håper denne rapporten kan blidra til faglig forankring og dokumentasjon i debatter og offentlige ordskifter om reiselivets utslipp og utviklingen mot et mer bærekraftig reiseliv. 

• Tall og fakta om reiselivsnæringen

In this memo, we have attempted to summarise greenhouse gas emissions linked to Norwegian tourism from various sources:

• Norwegians’ and foreigners’ flights within Norway, Norwegians’ flights out of the country and foreigners’ flights into the country
• Cruise ship emissions within the Norwegian Exclusive Economic Zone
• Passenger ship emissions within the Norwegian Exclusive Economic Zone
• Use of cars, camper vans etc. for holidays and leisure trips
• Emissions from coaches
• Emissions from the accommodation and hospitality industry in Norway

Analysis and Method

We have tried to differentiate between leisure trips and business trips, and between cargo transport and passenger transport. For each of the sources of emissions, we have applied limitations and assumptions. We have mainly used public statistics, usually combined with a set of essential assumptions in order to arrive at a reasonable estimate for emissions linked to holidays and leisure trips.

Although we have included as many sources of emissions as possible, there are many sources for which we have no information. For example, we have not included car hire by Norwegians abroad, or cruise holidays made by Norwegians outside Norwegian borders.

On the other hand, we have also not included potential savings: When we are holidaying on a Greek island, we are not driving our car and emitting CO₂ in Norway, and when a German stays in a Norwegian hotel, his emissions at home will be reduced.

Download the full report

Greenhouse Gas Emissions Linked to Norwegian Tourism

Download for free

Counting One Way or Both Ways?

There are two objectives to the Norwegian Hospitality Association's climate report:

1. To work out the CO2 emissions linked to Norwegian tourism
2. To look at CO2 emissions in relation to the amount each tourist spends in Norway during their stay

Why Count Only One Way?

1. To work out the emissions of an area or a defined concept without a specific decision-maker (Norway or 'Norwegian tourism'), it is reasonable to use the principles that comply with those of international work: To fully report the total emissions resulting from emissions within a specified area and from one way of the international journey (which in real terms only involves shipping and aviation, since land transport always takes place within a national area).
   
   This principle avoids double counting, and distributes the responsibility between countries or defined concepts (Norwegian tourism versus Swedish tourism, etc.). Obviously, it is unreasonable for all CO2 emissions generated by air traffic between Norway and Sweden to be posted to the Norwegian accounts. This naturally also applies to the air traffic between Norway and any other country.
   
   
2. When we wish to show the ratio between two quantities, it is important for us to know how we delimit the figures above and below the fraction bar. If we look at the emissions per krone spent, it is important for both measurements to be delimited in roughly the same way.
   
   The delimitation of revenue is money that is spent in Norway.
   
   This means that we should also limit CO2 emissions in accordance with how this is reported by the Norwegian authorities. Norway only has obligations regarding CO2 emissions on Norwegian territory, but reports aviation emissions to the UN (UNFCCC) for one way of a round trip. For example, this means measuring the fuel used to refill the tanks in Norway and converting this measurement to greenhouse gas emissions. See National Inventory Report for 2018, page 179.
   
   Greenhouse gas emissions should therefore be defined as emissions from a one-way journey, in addition to the emissions generated while the tourist is in Norway.
   
   Using this method enables us to develop key figures that can describe this ratio in different countries. For example, it might be interesting to compare the Nordic countries in terms of who has the lowest emissions in relation to revenue generated from tourism.
   
   This ratio is in line with the Norwegian tourist industry's sustainability strategy, whose vision states: "Tourism should aim its marketing at selected target groups using the principle of 'high yield - low impact', i.e. high returns and low environmental impact".

When should we count both ways?

If we want to evaluate a trip to China and are interested in our climate footprint, we should look at our itinerary and calculate the emissions from the round-trip (including choice of plane, route and whether we are flying economy or business).

If we are interested in what emissions a typical Chinese tourist generates on a trip to Norway, we need to know their route, how they fly and in which countries they stay during their trip. If we wish to simplify this, we can use the model from the Stakeholder report, but count the round-trip. This gives us a simplified expression of the CO2 emissions associated with a Chinese tourist.

However, if our objective is to look at the revenue that is generated in Norway in relation to this tourist's CO2 emissions, this would be the wrong way of delimiting the CO2 emissions in relation to how the revenue is delimited. In terms of their carbon footprint, a Chinese tourist is likely to have visited other countries and spent more money than they did only in Norway.
Obviously, it is entirely possible to create a fraction in which the numerator and the denominator are delimited differently, provided that we are aware that this is what we want to do.

If the point is to develop a tourism policy that creates the lowest possible CO2 emissions, there is no point in looking at this in relation to revenue. In that case, we want to focus only on emissions, so it makes no difference whether we count one way or both ways, since the tourist group will be ranked according to the volume of emissions.