Sykepenger etter arbeidsgiverperioden må være statens ansvar. Ikke skyves over på reiselivsbedriftene. Foto: NHO Reiseliv
Sykepenger er en offentlig velferdsordning, og det er staten som har ansvar for at utbetalingene skjer raskt og forutsigbart. Når dette ikke fungerer godt nok, må løsningen være å styrke systemet, ikke å flytte ansvaret over på bedriftene.
Sykepenger er en offentlig velferdsordning. Da må staten også ha ansvaret for at utbetalingene kommer i tide. Hvis systemet ikke fungerer godt nok, må løsningen være å styrke NAV, ikke å skyve kostnad, ansvar og risiko over på bedriftene.
Likevel er spørsmålet om forskuttering av sykepenger nå blitt en del av tariffoppgjøret i hotell og restaurant.
Kravet handler om trygghet for ansatte som blir syke. Det har vi forståelse for. Ingen skal måtte stå uten inntekt når de er syke. Men det endrer ikke det grunnleggende prinsippet: Offentlige velferdsordninger er statens ansvar, ikke bedriftenes.
Forskuttering av sykepenger betyr i praksis at arbeidsgiver må legge ut sykepenger først og deretter vente på å få pengene tilbake fra NAV.
I dag er dette frivillig. Nå foreslås det å gjøre ordningen til en plikt i en næring der bedriftene er små, marginene er lave og handlingsrommet er begrenset.
For reiselivet handler dette ikke bare om prinsipp, det handler om bæreevne. Næringen består hovedsakelig av små og mellomstore bedrifter med lave marginer, store sesongvariasjoner og lite økonomisk buffer. Da merkes det raskt når kostnader må bæres over tid.
Ved langvarig sykefravær kan store beløp bli bundet opp mens bedriften venter på refusjon fra NAV. For en liten virksomhet kan én langtidssykmelding merkes godt. Flere samtidig kan bli svært krevende. Det svekker likviditeten, gjør driften mindre forutsigbar og gir mindre rom for investeringer, utvikling og andre nødvendige utgifter.
Forskuttering flytter også risiko og administrasjon fra staten til bedriftene. Mange små virksomheter har heller ikke egne administrative ressurser til å håndtere en slik ordning. Blir noe feil, kommer det et avslag, eller lar refusjonen vente på seg, er det bedriften som sitter med belastningen.
Samtidig vil ordningen slå ulikt ut. Sykefravær fordeler seg ikke jevnt mellom bedrifter, og noen vil derfor få en langt større belastning enn andre. Det som kan se ryddig ut på papiret, kan i praksis ramme svært skjevt.
Det er også derfor reiselivet ikke uten videre kan behandles på samme måte som næringer med større bedrifter og langt høyere lønnsomhet. Industrien er frontfaget, og det er der lønnsrammen blir satt. Men frontfaget avgjør ikke alle andre elementer i oppgjørene som følger, de må tilpasses den enkelte næring.
At industri og bygg i årets tariffoppgjør har sagt ja til forskuttering av sykepenger i fire måneder, betyr ikke at samme løsning passer i alle næringer.
Det som kan være krevende, men mulig, i store og kapitalsterke virksomheter, kan bli en tung belastning for en liten bar, restaurant eller et lite hotell. Når LO og Fellesforbundet i år har valgt et forbundsvist oppgjør, og ikke et samordnet, understreker det nettopp at ulike næringer må kunne lande ulike løsninger.
Arbeidsgivere i reiselivet tar allerede et stort ansvar. De følger opp sykmeldte ansatte, tilrettelegger og bidrar til et inkluderende arbeidsliv. Det ansvaret skal vi fortsette å ta.
Men det er en vesentlig forskjell på å være en ansvarlig arbeidsgiver og å overta finansieringen av en offentlig velferdsordning mens man venter på staten.
Hvis NAV bruker for lang tid på å utbetale sykepenger, må regjeringen sørge for at systemet fungerer bedre. Løsningen er raskere saksbehandling og mer forutsigbare utbetalinger, ikke å sende regningen videre til små bedrifter.
Det er ikke bare en dårlig løsning for reiselivet. Det er et dårlig prinsipp.
